BOKANMELDELSE
”Kaninbyen” av Arild Rein
Roman, siste del av ”Stavanger-trilogien”
Det norske samlaget, 2004
175 sider
Romanen ”Kaninbyen” er skrevet av Arild Rein fra Stavanger. Boka er den siste i Stavanger-trilogien av samme forfatter. Den ble stemt fram av Stavangers befolkning som boka alle i byen skulle lese i forbindelse med Det europeiske kulturhovedstadsåret 2008.
Boka handler om den oppsagte politimannen Jonny Roxman. Han bor i Egenes kolonihage, i kolonihagehytta han arvet etter faren. Jonny lever av nasking og sin hjemmedyrkede mat. Jonny er av natur svært aggressiv og hissig. Det skal ikke mye til før all mulig slags styggedom renner ut av munnen hans. Bare at Iberia-sneglen, som han kjemper en evig kamp mot, invaderer tomatplantene hans, er nok til å gjøre han sint. Jonny tar ofte hagesaksa og klipper sneglene i to for å få ut litt aggresjon, og for å redde plantene sine.
Jonny forbereder å selge bakte poteter på Gladmatfestivalen, eller gourmetpoteter, som han kaller dem. Målet er å tjene mest mulig gryn, og da nytter det ikke med lovlig kjøpt bacon. Nei, uten å tenke to ganger stjeler han så mye bacon han kan få med seg.
Nettopp dette er slående i boka: Jonny lar fullstendig være å bry seg om lover og regler. Han gjør som han vil. At hans handlinger påfører andre skade, er ham totalt likegyldig. Han gliser bare og fortsetter sitt samvittighetsløse liv. Det kan noen ganger virke som Jonny ikke eier denne følelsen.
Jonny møter etter hvert Kim, en asiatisk skjønnhet han straks forelsker seg i. Kim jobber i resepsjonen på Hotel Atlantic. En dag Jonny er på besøk hos Kim ser han at hun har en krukke med mangfoldige tusener på nattbordet. Jonny tar en håndfull (nok et eksempel på hans samvittighetsløshet), og lurer på hvor de kommer fra. Senere kommer det fram at Kim er mistenkt for menneskesmugling. Det er trolig her hun har fått tak i pengene.
I slutten av boka bestemmer Jonny seg for å dra fra det han refererer til som ”Kaninbyen”.
Boka flommer over av banneord. Det kan nesten virke som om det er om å gjøre å få mest mulig bannskap inn i teksten. Dette kan bli noe mye i lengden. Ordene mister sin kraft i alle gjentagelsene.
Språket er også svært preget av sammenligninger. Bare det at han kaller Stavanger for ”kaninbyen” viser hvordan han sammenligner innbyggerne med dyrs primitive og instinktive adferd (de to første bøkene i trilogien heter ”Hundedagane” og ”Grisekoret”). Han er da også svært bitter på det samfunnet han lever i.
Dette kunne fort blitt en veldig interessant bok om samfunnet i en så velstående oljeby som Stavanger, men mye av kritikken drukner i alle overdrivelsene og sammenligningene. Synd, Stavanger kunne trengt å høre mye av det som står gjemt bak alle banneordene og overdrivelsene. Mange av poengene er virkelig gode, men forsvinner i mylderet
Det er gøy å lese en bok hvor et kjent landskap og miljø blir beskrevet. Man kan identifisere seg med hovedpersonen på en annen måte når man kjenner stedene som er beskrevet. For eksempel foregår noe av handlingen på Gladmatfestivalen. De fleste som bor i Stavanger, har vært på Gladmatfestivalen, eller i hvert fall hørt om den. Man blir på en annen måte berettiget til å dømme om Arild Rein har klart å beskrive festivalen på en troverdig og korrekt måte. Andre eksempler er Egenes Kolonihage, som nok de fleste vet hvor er.
Bokas preg er svært mørkt. Jonny klager over det meste, men han er ikke akkurat noe prakteksemplar selv.
Men boka er helt grei. Det er gøy å lese en bok som er så pass krass, men de gode momentene forsvinner nesten helt i all banningen og de mange sammenligningene. Dette burde det vært kuttet ned på, og da hadde vi kanskje bedre fått oss en vekker om vårt eget samfunn.
”Kaninbyen” av Arild Rein
Roman, siste del av ”Stavanger-trilogien”
Det norske samlaget, 2004
175 sider
Romanen ”Kaninbyen” er skrevet av Arild Rein fra Stavanger. Boka er den siste i Stavanger-trilogien av samme forfatter. Den ble stemt fram av Stavangers befolkning som boka alle i byen skulle lese i forbindelse med Det europeiske kulturhovedstadsåret 2008.
Boka handler om den oppsagte politimannen Jonny Roxman. Han bor i Egenes kolonihage, i kolonihagehytta han arvet etter faren. Jonny lever av nasking og sin hjemmedyrkede mat. Jonny er av natur svært aggressiv og hissig. Det skal ikke mye til før all mulig slags styggedom renner ut av munnen hans. Bare at Iberia-sneglen, som han kjemper en evig kamp mot, invaderer tomatplantene hans, er nok til å gjøre han sint. Jonny tar ofte hagesaksa og klipper sneglene i to for å få ut litt aggresjon, og for å redde plantene sine.
Jonny forbereder å selge bakte poteter på Gladmatfestivalen, eller gourmetpoteter, som han kaller dem. Målet er å tjene mest mulig gryn, og da nytter det ikke med lovlig kjøpt bacon. Nei, uten å tenke to ganger stjeler han så mye bacon han kan få med seg.
Nettopp dette er slående i boka: Jonny lar fullstendig være å bry seg om lover og regler. Han gjør som han vil. At hans handlinger påfører andre skade, er ham totalt likegyldig. Han gliser bare og fortsetter sitt samvittighetsløse liv. Det kan noen ganger virke som Jonny ikke eier denne følelsen.
Jonny møter etter hvert Kim, en asiatisk skjønnhet han straks forelsker seg i. Kim jobber i resepsjonen på Hotel Atlantic. En dag Jonny er på besøk hos Kim ser han at hun har en krukke med mangfoldige tusener på nattbordet. Jonny tar en håndfull (nok et eksempel på hans samvittighetsløshet), og lurer på hvor de kommer fra. Senere kommer det fram at Kim er mistenkt for menneskesmugling. Det er trolig her hun har fått tak i pengene.
I slutten av boka bestemmer Jonny seg for å dra fra det han refererer til som ”Kaninbyen”.
Boka flommer over av banneord. Det kan nesten virke som om det er om å gjøre å få mest mulig bannskap inn i teksten. Dette kan bli noe mye i lengden. Ordene mister sin kraft i alle gjentagelsene.
Språket er også svært preget av sammenligninger. Bare det at han kaller Stavanger for ”kaninbyen” viser hvordan han sammenligner innbyggerne med dyrs primitive og instinktive adferd (de to første bøkene i trilogien heter ”Hundedagane” og ”Grisekoret”). Han er da også svært bitter på det samfunnet han lever i.
Dette kunne fort blitt en veldig interessant bok om samfunnet i en så velstående oljeby som Stavanger, men mye av kritikken drukner i alle overdrivelsene og sammenligningene. Synd, Stavanger kunne trengt å høre mye av det som står gjemt bak alle banneordene og overdrivelsene. Mange av poengene er virkelig gode, men forsvinner i mylderet
Det er gøy å lese en bok hvor et kjent landskap og miljø blir beskrevet. Man kan identifisere seg med hovedpersonen på en annen måte når man kjenner stedene som er beskrevet. For eksempel foregår noe av handlingen på Gladmatfestivalen. De fleste som bor i Stavanger, har vært på Gladmatfestivalen, eller i hvert fall hørt om den. Man blir på en annen måte berettiget til å dømme om Arild Rein har klart å beskrive festivalen på en troverdig og korrekt måte. Andre eksempler er Egenes Kolonihage, som nok de fleste vet hvor er.
Bokas preg er svært mørkt. Jonny klager over det meste, men han er ikke akkurat noe prakteksemplar selv.
Men boka er helt grei. Det er gøy å lese en bok som er så pass krass, men de gode momentene forsvinner nesten helt i all banningen og de mange sammenligningene. Dette burde det vært kuttet ned på, og da hadde vi kanskje bedre fått oss en vekker om vårt eget samfunn.
Hanna Skårdal Vølstad
1 kommentar:
Bra Hanna. Du viser god forståelse og skriver godt. Du sier også hva som kunne vært annerledes for at du skulle like boka bedre.
Legg inn en kommentar