torsdag 1. oktober 2009

En film for teknologiske nerder, ikke historikere


Animasjonsfilmen ”Beowulf” hadde premiere i Norge 23. november 2007. Angelina Jolie, Ray Winstone og Anthony Hopkins er noen av de mange kjente skuespillerne som har latt seg digitalisere til voksdukker i denne filmen.


Filmen har hentet sin inspirasjon fra det gamle, engelske heltediktet om Beowulf, skrevet rundt år 750 eller tidligere. Filmen handler om helten Beowulfs kamp mot demonene som hjemsøker kong Hrothgars rike. Vår helt Beowulf ankommer og tar knekken på Grendel. Det blir aldri sagt direkte i filmen, men mye tyder på at kong Hrothgar er faren til Grendel.


Men kongens problemer tar ikke slutt med Grendels død; også Grendels mor (dukke Angelina Jolie) er en fare, ikke bare for riket, men også for kongens rykte som spres av skaldedikterne i hele Europa. Beowulf tar på ny på seg brynje og hjelm, og setter seg på hesten. Grendel, som var et avskyelig vesen, er ikke lik sin mor. Trollmor Angelina er ikke iført annet enn et strøk gullmaling og høyhælte sko. Hun forfører Beowulf, som vender tilbake og serverer løgnen om at han også har utryddet henne. Beowulfs belønning er kongeriket og kongens yngre hustru.

Tiden går, og på ny angripes kongeriket. Intet mindre enn en drage skaper problemer denne gangen. Dragen er et produkt av Beowulfs møte med den forførende og lettkledde demonen i Angelina Jolies dukkeskikkelse. Beowulf klarer å drepe sin sønn, men dør også selv. Mens de to ligger utslått i vannkanten, blir dragen til en mann av gull.


Beowulf innrømmer i sine siste øyeblikk løgnen om trollmor Angelinas død til sin trofaste tjener og følgesvenn, Wiglaf.


Filmens slutt er ganske åpen. Vi ser Wiglaf se utover sjøen, hvor Beowulf er begravet i en brennende båt. Han ser demonen Angelina kjærtegne liket. De to får øyekontakt, og slik slutter filmen. Man får inntrykk av at hele historien skal til å gjenta seg.


Den første halvtimen er filmen spennende nok. Publikum hopper i setene og presser hendene hardt mot ørene. Etter hvert blir alt flatt, og kommentarene er flåsete og til tider dumme. De 114 minuttene blir alt i alt et sammensurium av all den datateknologi som tenkes kan, og litt til. Hele historien drukner i avkuttede armer, blod og gørr, samt datateknologien som gjør alt dette mulig. For eksempel når Grendel kommer til gildehallen. Han dreper og lemlester kongens menn på det groveste. Vi får se menn bli revet i to så blodet spruter, og armer og ben blir slengt i hytt og vær. Dette høres kanskje ikke så ille ut med tanke på at det bare er voksdukker, men takket være dagens teknologi ser det virkelig ekte ut! Jeg tror ikke disse scenene hadde blitt verre hvis det var ekte skuespillere i filmen. De utallige slåss-scenene ville uansett ha vært godt hjulpet av datateknologi med ekte mennesker som skuespillere.


Historien blir flat og uttrykksløs.


En annen episode i ”Beowulf” er når helten selv er i kamp mot Grendel. Han springer rundt som en naken tulling, men hans edle deler skjules alltid av endevendte bord, stolper og lignende. Dette er selvfølgelig helt urealistisk. Publikum sitter i grunnen og venter på nye kreative måter teknologene bak ”Beowulf” har klart å skjule alt under beltestedet. Det blir så lagt vekt på at man ikke ser noe man ellers ville sett når en naken mann løper rundt og tar salto og kjemper på liv og død mot en demon. Demonen er nok til å skremme vannet av en litt sart sjel. Filmen er ekkel og til tider grotesk. Poenget med dette virkemiddelet er vanskelig å finne.


Dette kunne fort blitt en spennende film om heltedyrkelsen i den norrøne mytologien, men teamet bak har snudd historien til å være en illustrasjon av dagens datateknologi.


Derfor: Filmen egner seg utrolig godt for dem som ønsker seg et innblikk i dagens datateknologi i film. De som fascineres av dette, kan sitte med 3D-briller og undre seg over alt som er mulig i dag. Men som beretning om helten Beowulf, heltedyrkelse og livet i norrøn tid, er den virkelig elendig og totalt bortkastet tid. Den er helt grei som underholdningsfilm hvis man ikke vil ha noe mer enn ren og skjær underholdning, for dyp er den ikke!

Hanna Skårdal Vølstad

onsdag 26. august 2009

Tanker for vg2




Et nytt skoleår er i gang og lange dager på stranda i et idyllisk middelhavslandskap er forlengst forbi. Forhåpentligvis har mange fortsatt vage minner fra sommeren som man kan rømme tilbake til når enda en lærer kommer inn i klasserommet, og maser om derivasjon og alt slags herk.

Men de fleste synes vel det er greit å komme tilbake til det gode gamle sporet - nemlig hverdagens tjas og mas.

Jeg tror dette vil bli et fint år på St. Svithun vgs!

P.S. Det er god grunn til å sprette opp om morgen; skolen har fått nye hvite vegger og mange nye grupperom!

Hanna Skårdal Vølstad

Bildet er hentet fra:

http://www.ringsaker.kommune.no/archive/Diverse%20internett/Underweb/Skole_opplaering/bilder/tavle_illustrasjon.jpg

onsdag 22. april 2009

Egenvurdering av norskframføring


Jeg synes framføringen for klassen gikk fint. Måten jeg jobbet på, etter at jeg valgte emne drama, var å finne et passende stykke. Jeg endte på stykket "Semmelweis" av Jens Bjørneboe. Dette leste jeg og det var bra lesestoff. Norskboken ble også flittig brukt til å finne informasjon om episk drama og dramateori.

Framføringen gikk som sagt veldig bra, men jeg fikk i etterkant høre at det var vanskelig å se hva som sto på powerpointen. Jeg hadde nemlig brukt noe så originalt som lilla farge på skriften. Jeg var ganske fornøyd med powerpointen. Det er ikke noe jeg gjør hver dag, og jeg ble heller overrasket over hva min digitale kompetanse faktisk kunne utrette. Jeg synes powerpointen ble riktig fengende.

Noe jeg derimot ikke hadde tatt med i beregningen, var at lerretet i klasserommet ikke er av like bra kvalitet som en pc-skjerm. Jeg fikk derfor høre at det var vanskelig å lese den mørke skriften. Jeg kunne ikke forutsett dette, men ellers gikk framføringen som planlagt og jeg tør fortsatt vise meg i full offentlighet.
Hanna Skårdal Vølstad
Bildet er hentet fra:

torsdag 19. februar 2009

Tom og Jerry


Filmen begynner med at katten Tom tar en flaske melk fra trappen. Han er dristig, og gjør vel i grunnen noe han ikke har lov til. Han legger seg på teppet og drikker melken. Han får snart selskap av musa som også bor i huset. Dette liker ikke Tom, som vil ha melken for seg selv. Dette er anslaget i filmen; katten som skal ta musa for å få melken sin i fred.

Konflikten skapes i begynnelsen. Det er en evig kamp mellom katten og musen. I denne filmen er konflikten først og fremst kampen om melken.

Spenningshøydepunktet er når Tom får en mørk ide. Han vil kvitte seg med sin plagsomme venn en gang for alle. Oppi melken tilsetter han giftstoffer som skal ta knekken på Jerry når han drikker melken. Men planen slår feil! I stedet for å krepere, vokser han og får muskler som ikke kan sammenlignes med kattens krefter. Spenningen er til å ta og føle på! Musa har katten på pinebenken.

Den magiske melken som gir superkrefter og størrelse, virker bare for en liten stund. Jerry krymper til vanlig størrelse. Han løper bort til melkeskålen og drikker det som er igjen. Men på ny krymper han etter en stund. Han lager en porsjon supermelk, men Tom er like i hælene og tom får i seg drikken. Tom får superkrefter og vokser til dobbel størrelse. Jerry er ille ute ser det ut til. Men på ny slår Toms plan feil. Han krymper med en gang, men ikke til normal størrelse. Han fortsetter å krympe til han er på størrelse med en mygg. Filmen slutter med at musa løper etter katten med en fluesmekker.

Musikk og lyd er veldig sentrale effekter i denne tegnefilmen, i og med at det ikke er noe snakking. Lydeffekter er også veldig vesentlig. Lyder som ikke eksisterer i virkeligheten finner vi her. For eksempel når Tom slår seg i hode og får en diger kul kan vi høre den vokse ut av hodet hans. Dette er nokså sjelden i virkeligheten, men skaper et særpreg for tegnefilm og er ganske morsomt.
Hanna Skårdal Vølstad


torsdag 8. januar 2009

"Kaninbyen" - mørkt om Stavanger

BOKANMELDELSE
”Kaninbyen” av Arild Rein
Roman, siste del av ”Stavanger-trilogien”
Det norske samlaget, 2004
175 sider

Romanen ”Kaninbyen” er skrevet av Arild Rein fra Stavanger. Boka er den siste i Stavanger-trilogien av samme forfatter. Den ble stemt fram av Stavangers befolkning som boka alle i byen skulle lese i forbindelse med Det europeiske kultur­hovedstads­året 2008.

Boka handler om den oppsagte politimannen Jonny Roxman. Han bor i Egenes kolonihage, i kolonihagehytta han arvet etter faren. Jonny lever av nasking og sin hjemmedyrkede mat. Jonny er av natur svært aggressiv og hissig. Det skal ikke mye til før all mulig slags styggedom renner ut av munnen hans. Bare at Iberia-sneglen, som han kjemper en evig kamp mot, invaderer tomatplantene hans, er nok til å gjøre han sint. Jonny tar ofte hagesaksa og klipper sneglene i to for å få ut litt aggresjon, og for å redde plantene sine.

Jonny forbereder å selge bakte poteter på Gladmatfestivalen, eller gourmetpoteter, som han kaller dem. Målet er å tjene mest mulig gryn, og da nytter det ikke med lovlig kjøpt bacon. Nei, uten å tenke to ganger stjeler han så mye bacon han kan få med seg.

Nettopp dette er slående i boka: Jonny lar fullstendig være å bry seg om lover og regler. Han gjør som han vil. At hans handlinger påfører andre skade, er ham totalt likegyldig. Han gliser bare og fortsetter sitt samvittighetsløse liv. Det kan noen ganger virke som Jonny ikke eier denne følelsen.

Jonny møter etter hvert Kim, en asiatisk skjønnhet han straks forelsker seg i. Kim jobber i resepsjonen på Hotel Atlantic. En dag Jonny er på besøk hos Kim ser han at hun har en krukke med mangfoldige tusener på nattbordet. Jonny tar en håndfull (nok et eksempel på hans samvittighetsløshet), og lurer på hvor de kommer fra. Senere kommer det fram at Kim er mistenkt for menneskesmugling. Det er trolig her hun har fått tak i pengene.

I slutten av boka bestemmer Jonny seg for å dra fra det han refererer til som ”Kaninbyen”.
Boka flommer over av banneord. Det kan nesten virke som om det er om å gjøre å få mest mulig bannskap inn i teksten. Dette kan bli noe mye i lengden. Ordene mister sin kraft i alle gjentagelsene.

Språket er også svært preget av sammenligninger. Bare det at han kaller Stavanger for ”kaninbyen” viser hvordan han sammenligner innbyggerne med dyrs primitive og instinktive adferd (de to første bøkene i trilogien heter ”Hundedagane” og ”Grisekoret”). Han er da også svært bitter på det samfunnet han lever i.

Dette kunne fort blitt en veldig interessant bok om samfunnet i en så velstående oljeby som Stavanger, men mye av kritikken drukner i alle overdrivelsene og sammenligningene. Synd, Stavanger kunne trengt å høre mye av det som står gjemt bak alle banneordene og overdrivelsene. Mange av poengene er virkelig gode, men forsvinner i mylderet

Det er gøy å lese en bok hvor et kjent landskap og miljø blir beskrevet. Man kan identifisere seg med hovedpersonen på en annen måte når man kjenner stedene som er beskrevet. For eksempel foregår noe av handlingen på Gladmatfestivalen. De fleste som bor i Stavanger, har vært på Gladmatfestivalen, eller i hvert fall hørt om den. Man blir på en annen måte berettiget til å dømme om Arild Rein har klart å beskrive festivalen på en troverdig og korrekt måte. Andre eksempler er Egenes Kolonihage, som nok de fleste vet hvor er.

Bokas preg er svært mørkt. Jonny klager over det meste, men han er ikke akkurat noe prakteksemplar selv.

Men boka er helt grei. Det er gøy å lese en bok som er så pass krass, men de gode momentene forsvinner nesten helt i all banningen og de mange sammenligningene. Dette burde det vært kuttet ned på, og da hadde vi kanskje bedre fått oss en vekker om vårt eget samfunn.


Hanna Skårdal Vølstad

onsdag 3. desember 2008

Digital kompetanse


"Jeg synes digitalitet er veldig lærerikt. Hver gang det kommer nær meg, går jeg inn i et annet rom og leser en god bok"

Groucho Marx

Vår første oppgave på bloggen var å skrive et refleksjonsnotat om digital kompetanse.

Jeg vil påstå at digital kompetanse er et relativt nytt begrep. For å si det sånn var det ikke dette det ble reflektert mest over for, tja, 90 år siden. Men i dag er digital kompetanse noe man ikke helt kunne vært foruten. Selvsagt finnes det grader av hvor god kompetansen er, men med en smule ferdigheter, blir hverdagen enklere. Man kan da lage kule excel-dokumenter og redigere bilder til noe litt mer orginalt.

Det er som sagt bra med digital kometanse, men jeg vil tro at hvis dette blir veldig nødvendig, foreksempel i en jobb, lærer man det nødvendigste uten særlig bry.

Hvem vet, kanskje om noen millioner år har evolusjonen utviklet oss til å ha digital kompetanse på høyt nivå. På skolen vil barna lære hvordan det var å leve i en verden der den digitale kompetansen måtte læres.

Hanna Skårdal Vølstad